Foto: Anbjørg Eilertsen

Vær MEDMENNESKE . . . alltid . 

Du kan alltid utgjøre en positiv forskjell i noens liv . . .

Foto:
Anbjørg Eilertsen

Det er forferdelig at du har det slik som du beskriver! Har du prøvd å bli henvist til behandling?
Ja, men det er lenge siden nå. Jeg spurte fastlegen min om han trodde det fantes en behandling som kunne funke for meg. Han sa at jeg trenger å være rusfri for å ha nytte av slik behandling og foreslo et sted hvor flere av hans pasienter hadde fått god hjelp. Men Nav nektet, for de sa at jeg er altfor store psykiske problemer til at et slikt opphold vil være til hjelp for meg. Jeg vet ikke om denne kloden har plass til en sånn som meg . . .

Tusen takk for at du gidder å besøke meg på dette galehuset! Nå slipper du å komme flere ganger, for i morgen stikker jeg av! Men ikke si det til noen . . .

Er det nok til å få hjelp når jeg tenker på å ta livet mitt hver dag og prøver å finne ut av hva jeg synes den beste metoden er, mens jeg samtidig er redd for at jeg skal gjøre det? Formulerer meg sikkert dårlig, men håper du skjønner hva jeg prøver å si. Jeg vil ta livet mitt, men føler ikke jeg er helt der at jeg kommer til å gjøre det akkurat nå, men er redd for at det kan skje når som helst. Er så redd for å be om hjelp bare for å bli avvist fordi det ikke er alvorlig nok enda en gang. Hadde liksom bestemt meg for relativt lenge siden at det var ikke noe vits å gjøre. 

Jeg har kjempet hele mitt liv for å  ikke bli en del av statistikken over barnevernsbarn av rusmisbrukere. Derfor gjorde jeg det bra på skolen. Men nå vil ikke kroppen mer, traumene ødelegger meg, og helsevesenet gidder knapt å lytte når jeg beskriver hvordan jeg har det. Jeg er i ferd med å gi opp alt.

Jeg kan jo ikke si til psykologen at jeg har selvmordstanker hele tiden når jeg ikke tar speed, for da sender de meg på galehuset!

Det er min skyld at hunden min ble avlivet, for jeg klarte ikke å skaffe penger til operasjon . . .

De er gale! Ja, sånn i virkeligheten altså! De tre var bare 15 da de sparket en gammel alkoholiker til han døde. Ingen av dem ble tatt for det . . .

Jeg hater når broren min nedverdiger meg foran andre! En dag kommer jeg til å ta en kniv og . . .

I løpet av et halvt år har jeg forsøkt å henge meg fire ganger, uten å klare det

Går du til psykolog?

Nei, det er så lang ventetid for å få time, sa de

Hun sa at det bare er noe som jeg finner på for å få oppmerksomhet, og at hvis det har skjedd noe, er det min egen feil når jeg henger med gutter om er eldre enn meg. . . .

Du tror at jeg er snill, du, men jeg har vært med på fæle ting, skal jeg si deg.

Man tenker kanskje at man har noen grenser, men når ting tar av, er det direkte farlig å bakke ut, for det kan jo noen misforstå, og da kan jo jeg bli den neste . . .

Angsten min er ikke av den typen man kan snakke om med en psykolog . . . Det er sikrere å selvmedisinere . . .

Tusen takk for at du gidder å besøke meg på dette galehuset! Nå slipper du å komme flere ganger, for i morgen stikker jeg av! Men ikke si det til noen . . .

Det er urettferdig at han ikke blir tatt for det.
Kompisen hans sa at de setter folk på meg hvis jeg sier det til noen, men det finner jeg meg ikke i, så da fikk jeg noen som jeg kjenner, til å ta seg av ham. De slo ham visst, for jeg fikk fred etter det . . .  

Mamma driter i meg! 

Jeg håper at du ikke tror på det der, selv om det sikkert kan føles sånn når du har en dårlig dag

Det er jo ingen som bryr seg!

Heter jeg Ingen?

Nei, du bryr deg, men jeg ønsker jo at familien skal bry seg også.

Har du skadet deg i det siste?

Nei, men jeg tenker på å dø, hver eneste dag . . .

❤

Hallo! Hvordan har du det?

Jævlig! Jeg har vært dårlig i flere dager nå.

Jeg kan være med deg til Legevakten, hvis du vil.

Jeg vet ikke. Det hjelper jo ingen ting.

Joda! Hver gang vi har tatt en tur dit, har du overlevd!

Men du trenger kanskje noen å snakke med . . .

Jeg klarer ikke snakke om det, med noen!

Nei, du må jo selv bestemme hva du vil snakke om, men for meg virker det som om du kan ha godt av regelmessig kontakt med en psykolog.

Tar jeg feil i det?

Nei, men det er umulig for meg å møte til time når ting blir vanskelig. 

Jeg  vet at noen ganger hadde det vært ok å bare få det ut, men det går bare ikke!

Du kan jo si det til  en hund, eller et tre, eller hva som helst, slik at du hører deg selv våge å si det høyt . . . Så løsner det kanskje.

Er det ok at jeg spør når du snakker rundt det?

Ja, men du må ikke presse meg.

Hva er det første du husker om det?

Det startet når jeg var 5 eller 6 år, og jeg kan huske glimt fra den tiden: Han var der mens jeg så på BarneTV

Fortalte du det til noen?  

Nei, for han sa at jeg måtte ikke snakke om det, for da kom det til å bli mye verre og gjøre enda mer vondt!

Har du tenkt på å søke hjelp?

Hjelp?

Samfunnet er ikke interessert i å gi meg hjelp til å komme inn i samfunnet igjen.

Egentlig ønsker politikerne bare at vi skal gå hen og dø, med så lite støy som mulig, og uten at det koster masse penger før de er kvitt oss . . .

Foto: Anbjørg Eilertsen

Det gikk fint så lenge min bror gikk på skolen, for han beskyttet meg hvis noen plaget meg.

Men han er jo 5 år eldre enn meg, så da han sluttet på skolen og flyttet til Oslo, begynte en fyr å plage meg hver dag på skoleveien. Han slo meg aldri, bare brøt meg ned og kilte meg, for da ble jeg hysterisk og følte at jeg ikke fikk puste. Han bare lo og fortsatte til jeg gråt, og så slapp han meg og gikk. Jeg følte meg helt ødelagt, men jeg måtte jo gå på skolen . . 

Fortalte du det til noen?

Ja, til min mor, for jeg ville ikke gå på skolen. Hun bare lo og sa at litt kiling måtte jeg lære meg å tåle. . .

Men det var jo egentlig ikke kilingen som var verst. Det var følelsen av å ikke være verd noe som helst!

Sa du det til din bror?

Nei, for jeg hadde ikke holdt ut hvis han hadde ledd . . . 

Jeg begynte å skulke første time og stikke innom Ivar, en kompis av min bror og bomme en øl hos ham. Det fikk meg til å føle meg litt bedre, og da traff jeg ikke han som plaget meg.

En morgen ble jeg sittende og prate uten å gå på skolen, og han spurte om jeg ville ha et trekk av jointen hans. Jeg takket nei, for jeg har aldri likt røyk, og jeg synes hasj er kvalmende. 

Neste morgen fikk jeg en pille i stedet for pils, og han sa at jeg ikke måtte slutte å gå på skolen. Jeg gikk på skolen til andre time, og alt gikk greit. 

Neste dag var fredag, og Ivar gav meg én pille og sa at jeg skulle få en gratis hver skoledag hvis jeg leverte piller til andre, slik at han slapp å ha så mye rek på døren.

Det er ikke sånn at en traumatisert eller deprimert person kan lese i en bok at de fleste mennesker er gode, og så blir han frisk igjen fordi han forstår at han er trygg.

Du må faktisk bli kjent med mennesker som viser deg at du fortjener godhet og respekt på lik linje med andre.

Når du har vært ute for noe jævlig og ødeleggende i en relasjon, så trenger du relasjoner for å reparere det.