OVERVÅKET

Hei! Hei! Vent!

Eg må snakke med deg!
Mor i Parken stopper og venter, overrasket over den skarpe tonen i stemmen . . .
Hei, du må hjelpe meg! Du er jo sånn som hjelper folk, sant?!
Han konstaterer mer enn han spør. . .
Noe ved ham utløser en følelse av fare hos meg, uten at jeg klarer å sette fingeren på årsaken . . .

Hva tenker du at jeg kan hjelpe deg med?
Ansvarsgruppemøtet på onsdag, på Utekontakten.
Hvor gammel er du?
20, og barnvernet vil ikke hjelpe meg mer, men du må få dem til å forstå at jeg trenger hjelp fortsatt.
Hva heter du?
Are.(Fiktivt navn.)
Har du fortalt dem at du ønsker hjelp fra dem?
Ja, men de sier at de kan ikke gjøre mer for meg.
Går du på skole?
Nei!  Jeg har schizofreni, så det går ikke .  .  .

Når på onsdag er det møtet?
Klokken ett.
Da kan jeg møte deg halv ett, og så kan vi bli enige om hva du skal si, og hva jeg skal si. Ok?
Nei! Du kan gå dit og snakke med dem. Jeg skal bare sitte der, og så sier du det som jeg tenker!

Han er intens og sikker på at vi må gjøre det akkurat slik.
Jeg kjenner deg ikke så godt at jeg kan si hva du tenker og ønsker. Kan vi snakke om det nå, da?
"Nei, for jeg har ikke lov å si det."
Der er over hodet ikke rom for forhandlinger . . .

Greit! Jeg skal møte opp utenfor Utekontakten halv ett, og hvis du kan, så tar vi en prat før møtet. Klokken ett kommer jeg på møtet hvis de gir meg lov til det. Ok?
Han ser på noe, langt borte . . .
Ha det bra, så lenge!
Intet svar.

Onsdag er Mor på plass, men ingen tegn til Are.
Telefon til Utekontakten:
Ok at jeg er med Are på ansvarsmøte klokken ett?
Han har ikke dukket opp ennå, svarer en lys kvinnestemme.
Kan jeg komme opp og vente? Han spurte om jeg kunne være med ham.
Vent litt. . . Nei, det er ingen grunn til at du skal delta på det møtet. . .

Neste kveld merket jeg at han var i nærheten da jeg gikk inn i parken, men det var umulig å få øye på ham.
Fremdeles denne ubestemmelige følelsen av fare. . .
Jeg lot som ingen ting, og plutselig steg han frem fra skyggesiden av en tykk trestamme.
Hei, Are.
Smilet mitt besvares med et nesten umerkelig nikk, og han ser ut som om han vil svare, men ikke får det til. . .
Jeg fikk ikke lov til å være med på ansvarsmøtet i går. Var du der?
Nei!
Stemmen er annerledes enn forrige gang, rusten på en måte, og det høres ut som om han må ta i for å presse frem ordet gjennom en trang strupe . . .
Vi går ved siden av hverandre opp bakken, forbi mange som hilser på meg, men ingen snakker med ham.
Jeg lurer på om han får den oppfølgingen han trenger, medisinsk,
men det er sikkert bare stress for ham å måtte svare på spørsmål akkurat nå. . .
så jeg sier ingen ting til ham . . .

Mor! Kan du komme hit litt!
Kjent stemme.
Alltid en eller annen form for drama rundt den jenten der . . .
Denne gangen er det en kjæreste som vil ta henne med til et ukjent sted og avruse henne.
Du må si til ham at det ikke går å gjøre det på den måten!
Vet ikke helt . . . Jeg har mest lyst til å sponse ham med billetter.
"Jeg er ikke klar for det ennå."
Vet det, og det er ingen andre som kan ville for deg, så vi må bare håpe at du overlever til du er klar for et rusfritt liv.
De to holder rundt hverandre . . . og bestemmer seg for å leve i nuet en liten stund til . . .

Are er ikke å se mer før neste kveld.

Også denne gangen står han ubevegelig i skyggen, tett inntil en annen trestamme, men nå merker jeg ham og setter kursen rett mot treet.
Hei, Are!  Har du lyst til å gå runden sammen med meg i kveld?
Nei!
Men han slår følge et langt stykke før han blir stående sammen med noen som tydelig viser at de har sett ham før.

Tilbake fra runden min får jeg øye på Are sammen med en fyr som heller ikke er vanlig å se i parken.
De to har avtalt å dele en coctail (mix av heroin og amfetamin).
Det er minusgrader, og noen har fyrt opp ved i bosspannet.

Etter skuddet blir Leif (Fiktivt navn) veldig pratsom og legger ut om et opphold på Evangeliesenteret. En jente hadde gjort sterkt inntrykk på ham, og han kan ikke forstå hvorfor det tok slutt . . .

Plutselig bryter Are inn:
Vær helt stille nå. Ikke avbryt meg, for nå har jeg lov å si hvordan det er for meg.
Både Mor og Leif lytter mens vi får glimt etter glimt av en hverdag som er helt ubegripelig for oss:
Kamera som eg har her, tar opp alt eg gjør, og viser det på en skjerm som alle kan se. Det ser gjennom klærne og alt . . .
Han peker på strupen sin mens han snakker.
Stemmene sier ka eg må gjøre, og da må eg det . . . for de ser meg hele tiden . . . gjennom kamera.
Eg kan ikke bøye hodet fremover, for da ser alle skrittet mitt på den skjermen . . .
Og de vet alltid hvem eg snakker med . . .
De bestemmer ka eg skal si
Noen ganger får eg ikke lov å sove selv om eg e veldig trøtt . . .
og noen ganger gjør de sånn at eg blir veldig, veldig varm. . .
Noen ganger lager de lyder så eg ikke forstår hva de sier, og av og til blir lydene så sterke at eg blir helt gal . . .

Eg vil bare ha et helt vanlig liv med hus og familie, og så en fin bil og en hytte . . .

Politiet tok meg da eg var på besøk hos min mor, så nå får eg ikke snakke med henne . . .
Hun ble redd meg, for hun forsto ikke at eg bare ville hjelpe henne og passe på så ikke hun også blir overvåket . . .
Når eg tok batteriet ut av mobilen hennes, ringte hun til politiet med hustelefonen før jeg fikk sagt noe om at de overvåker den også. . .
Så tok de meg på Sandviken . . .

Hvis eg får en god avtale om å selge heroin, kan eg tjene penger til hus og bil selv, og så vil eg ha familie . . .
Eg kan selge heroin i fem år, og når eg har fått hus og bil, er det lettere å få en vanlig jobb . . .

Stemningen . . . og stemmen hans forandrer seg fra rolig til kunstig "veldig rolig", og han holder rundt seg selv:
Alt er helt ok.

Temperaturen er helt ok, og alt er helt ok.
Jeg går på veien, og jeg er ikke for varm, og jeg svetter ikke, og alt er ok.Jeg er ikke tørst, og det er ingen her. . .

Skal vi gå ned i sentrum og kjøpe litt mat, spør Leif plutselig.
Ansiktet til Are vender seg mot ham, men Are er ikke der. Bare et blikk som ser helt andre ting enn vi  . . .
Han endrer kursen, og det er tydelig at audiensen er over . . .

Jeg lar ham få litt forsprang før jeg dilter etter ham.
Hva er best for ham, å få gå omkring slik eller å bli tatt med til Sandviken?
Vet han at jeg følger etter ham?
Hva gjør han hvis stemmene ber ham om å skade meg?

Plutslig snur han og blir stående og vente på meg.
Jeg tenker at det kanskje er best at jeg bare passerer ham og går videre, men han spør:
Kan du kjøre en ovn hjem til meg? En stekeovn.
Bor du her i nærheten, eller er det utenfor byn?
På Frelsesarméen.
Hvis de sier at det er ok, kan vi sikkert kjøre den. Kan vi treffes her i morgen klokken to, og så snakker jeg med Frelsesarméen.
Intet svar. Han bare snur seg og går . . .

Han kommer ikke neste dag . . . og det går flere måneder før jeg ser ham igjen . . .